Ny lærerutdanning og en skole uten drama og teater?
Den nye rammeplanen for lærerutdanning, som skal settes i gang fra neste studieår, har sitt fokus på de såkalt sentrale skolefagene, som norsk og matematikk.
Ny lærerutdanning – og en skole uten drama og teater?
Av Tor-Helge Allern
Den nye rammeplanen for lærerutdanning, som skal settes i gang fra neste studieår, har sitt fokus på de såkalt sentrale skolefagene, som norsk og matematikk. Premissene for rammeplanen ble lagt av Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009), der det ble slått fast at lærerutdanningen skal ha to løp. Studenter velger enten et løp som kvalifiserer for 1 – 7. trinn eller fra 5-10. trinn. I begge tilfeller legges det vekt på større faglig fordypning. Det innebærer bl.a. at pedagogikkfaget utvides fra 30 (tilsvarende et halvt års studium) til 60 studiepoeng, at lærere må ha minst 30 stp. for å undervise i de aktuelle skolefagene på 1-7. trinn og minst 60. stp. for å undervise på 5-10. trinn. Den innebærer også at lærerutdanningen ikke skal gi mer enn 30 stp. i skolerelevante fag, dvs. fag som ikke er formelle skolefag, som drama.
Konsekvensen av dette er at årsstudier og studier utover årsstudier i drama/teater ved landets høgskoler ikke lenger ansees relevant for skolen, og at de vil måtte begrenses til 30 stp. ved de høgskoler som ønsker å opprettholde slike fagområder. Dette vil i første omgang få konsekvenser for opprettholdelse av drama/teater innen høgere utdanning. Det vil redusere muligheten til å opprettholde dagens masterstudier i drama/teater, og framtid forskerekruttering til dette fagområdet.
Dette vil svekke elevenes muligheter til å oppleve drama som læringsform, til å møte teatret som kunstart og redusere skolens kompetanse i å kunne anvende sceniske uttrykksformer. Lærerutdanningens oppmerksomhet mot sentrale skolefag burde ikke utelukke estetiske og kreative læringsformer, men det er nettopp dette som er i ferd med å skje.
Musikk og kunst & håndverk er anerkjent som skolefag, i motsetning til dans og drama, og det vil finnes åpninger for estetiske og kreative læreprosesser. Den nye rammeplanens §2 krever at lærere skal kunne legge til rette for og lede gode og kreative læreprosesser. Det er selvsagt mulig å lede slike prosesser uten bruk av drama, også med arbeidsformer i for eksempel norsk, matematikk og naturfag. Det er likevel naivt å se for seg at skolen nå skal kunne få spesiell kompetanse i kreative læreprosesser som involverer drama, når denne fagkompetansen i lærerutdanning skal bygges ned. Det er også sannsynlig at elevers møte med teaterkunst i skolen reduseres. Det vil etter vår mening føre til en kulturelt fattigere skole og gi mange elever et mer snevert klima for læring. Dette er desto mer påfallende siden næringslivet etterspør kreativitet og innovasjon, og kultur er blitt det nye honnørordet på stadig nye samfunnsområder. Troen på kunstens og kulturens positive betydning for samfunnet har neppe stått sterkere enn i dag. Hvorfor skal da skolen være en sinke på dette området? Og det med en regjering som har lansert ’Kulturløftet’?
Det er en myte at kreativitet betyr svak faglighet eller senkete krav til resultat, og at kunsten er atskilt fra kunnskap. Kreativitet betyr evne til nyskapning, til å tenke og skape utover det vante, og til å finne nye løsninger. Kreativitet har også et moralsk aspekt, og det finnes kreative løsninger uten spesielt høy etisk standard. Det å koble til det etiske aspektet ved kreativitet er ikke forbeholdt kunsten, men kunsten gir spesielle muligheter nettopp til å erfare hvordan handlinger kan ha konsekvenser for andre.
Den nye læreplanen for grunnskole og videregående opplæring, Kunnskapsløftet, betydde en svekkelse av estetiske og kreative læringsformer, bl.a. fordi svake faglige resultat ble forklart med nye undervisningsformer, som prosjektarbeid. Det er liten tvil om at tema- og prosjektarbeid for ofte har gitt utilstrekkelige læreprosesser, men dette henger neppe sammen med disse undervisningsformene i seg selv. Det dreier seg heller om den misforståtte tenkningen om at det var elevene selv, og ikke lærere, som skulle lede og ha ansvar for disse prosessene.
I en undersøkelse av Norsk institutt for innovasjon, forskning og utdanning (NIFU-STEP, rapport 23/2009) heter det at norske ungdomsskolelærere i liten grad bruker strukturerende undervisningsformer, men at selv om norske lærere overlater mye til elevene, betyr ikke det at det skapes gode betingelser for elevmedvirkning. Når norske elever har gjort det relativt svakt i internasjonale tester, antyder rapporten at dette i større grad kan være knytta til en utydelig måte å undervise på, enn til for stor elevinnflytelse i skolen. I følge denne undersøkelsen
mener de norske ungdomsskolelærerne at det viktigste for en lærer er å legge til rette for elevene, at elevene lærer best av å løse problemer på egen hånd, at eleven bør få tenke ut egne løsninger før læreren viser hvordan det skal gjøres, og at utvikling av elevenes tenkning og resonnering er viktigere enn det spesifikke læreplaninnholdet (s. 12).
Det er liten grunn til å anta at dette er vesentlig forskjellig fra holdningen til lærere som underviser på lavere trinn. Det er også grunn til å anta at dette også gjelder norske læreres forsøk med kreative læringsformer som drama, der mange lærere gir elevene ansvaret for dramatiseringer, rollespill og andre dramametoder. Dette er problematisk med tanke på elevenes læringsresultat, siden elevenes eget arbeid med dramatisering, i følge den norske dramaforskeren Aud Sæbø, gir vesentlig svakere faglige læringsprosesser enn mer strukturerte dramaformer, inkludert lærer-i-rolle. Det bør heller ikke overraske, for norske lærere får ikke uten videre denne type kvalifikasjon gjennom sin lærerutdanning.
Dette illustrerer også hvorfor den nye rammeplanens vyer om at lærere skal kunne ’legge til rette for og lede gode og kreative læreprosesser’, kan bli vanskeligere å oppnå. Det er ikke nok å ønske seg denne type kompetanse, om lærerutdanningen svekker ett av fagområdene som nettopp kan gi lærere slik kompetanse. Kunsten å undervise og lede læreprosesser er ikke så fjernt fra kunsten selv som man kan få inntrykk av i dagens skolepolitiske klima.
Flere undersøkelser dokumenterer at mange elever kjeder seg i norsk skole, og frafallet i videregående skole er påfallende stort. Skolen klarer på et finurlig vis å sette en stopper for gleden ved å lære som kjennetegner barnet og leken. Ære være de skoler og lærere som opprettholder denne gleden, men vil framtidas lærere klare det? Tanken på at nettopp leken inneholder noe som skolen trenger mer av, er en formastelig tanke i dagens politiske offentlighet. Her blomstrer ideer om at lek, som kreativitet, står i veien for kunnskap. Har skolen virkelig råd til å la være å bruke læringsformer som anvender et rikt sanselig register, og som anvender kunnskaper i en praktisk situasjon gjennom sceniske uttrykk? Og hvis man mener dette er ønskelig i framtidas skole, hvordan tenker man seg å utvikle en slik kompetanse hos framtidas lærere når man ikke skal kunne fordype seg i et fagområde som inneholder denne fagkompetansen?
Veien til kunnskap er ikke brolagt med mer ’skill and drill’. Frafallet i videregående skole burde være et tydelig nok tegn på det. Det å styrke den tradisjonelle skolens undervisningsformer er både økonomisk og kulturelt sett en ineffektiv investering. Veien til kunnskap bør heller være merket av læreprosesser som kombinerer formidling, interaktivitet og nyskaping. Estetiske og kreative læreprosesser som drama betyr å tillate at kroppslighet ikke bare dreier seg om trening eller konkurranse, men også om en måte å erfare og tilegne seg verden på.
Det fins en tradisjon gjennom 2500 år på å bruke drama/teater i utdanning, men som skolen tilsynelatende ikke har bruk for. Norsk skole trenger større mangfold i læreprosesser, ikke mer ’chalk and talk’. Det er derfor på tide at Kunnskapsdepartementet skjærer i gjennom og innfører en lærerutdanning som åpner for en bedre kompetanseutvikling også innen estetiske og kreative læringsformer, som drama. Det vil være et stort mistak å redusere norske elevers erfaring med en kreativ læringsform som drama i skolen, og begrense den til kulturskolene. Å redusere studietilbudet i drama- og teater vil også svekke kulturskolenes framtidige mulighet til å skaffe seg denne formen for scenisk kompetanse. Det er i dag kun Universitetet i Agder som har en fullverdig faglærerutdanning i drama, mens det er et titalls høgskoler med årsstudium eller mer i drama/teater. Det bør ennå være tid til å gi utvikle en lærerutdanning som i det minste åpner for at lærere kan ha mer enn 30 stp. i såkalte skolerelevante fag. Det er en fattig skole som ikke ser seg råd til det.
Tor Helge Allern er førsteamanuensis ved dramaseksjonen - Høgskolen i Nesna
Klikk her for informasjon om studietilbudet som tilbys nå - før ny lærerutdanning
Utskriftsversjon
